Over to hundre spesialister drifter operasjonen, som ledes av Skanskas tunnel-ekspert Bruno Puddu (47).
– Vårt fag handler om uforutsigbarhet, sier den engasjerte tunnelboremaskinsjefen ved tunnelåpningen ved Holsfjorden. Her, rett nedenfor Sollihøgda, er den vestlige enden av den nye råvannstunnelen som skal strekke seg 19,2 kilometer til det nye vannbehandlingsanlegget på Huseby i Oslo.
Begynte i januar 2023
Det er nå tre år siden Skanska signerte kontrakten med Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune, som er byggherre for prosjektet. I januar 2023 begynte den ene av to spesialbygde tunnelboremaskiner sin ferd innover i fjellet fra Vefsrud ved Holsfjorden, for å drive tunnelen til Oslos nye reservevannforsyning. Tre måneder senere startet den andre fra Huseby-siden.
Nylig markerte Skanska-teamet at de to maskinene har nådd en milepæl: De har bygget de 10 000 første meterne med tunnel. Men hvor langt de kommer hver dag, er aldri mulig å si på forhånd.
– Uansett hvor gode analyser som er gjort, så er det umulig å si sikkert hvordan berget er langt der inne i fjellet, konstaterer Bruno Puddu. Han er ansatt i Skanskas datterselskap Entreprenørservice, og en av Europas mest erfarne på sitt fagfelt. På prosjektet arbeider håndplukkede internasjonale eksperter side om side med norske fagarbeidere.
– Vi borer oss tross alt gjennom rombeporfyr, en av Oslofeltets sjeldne bergarter som består av størknet lava og som ellers bare er funnet ved Kilimanjaro og i Antarktis. Sammenliknet med andre norske bergarter har denne flere åpne sprekker og kanaler som fører vann med seg – og vann er alltid en utfordring for oss som bygger tunnel. Så hvor fort vi beveger oss der inne, avhenger av hva slags fjell vi møter.
Hver maskin er 310 meter lang
De to tunnelboremaskinene som jobber fra hver sin kant er 310 meter lange og 5,2 meter i diameter. De er elektrisk drevet, veier tusen tonn hver. Hver maskin er bygget som et tog som inneholder både kontorplasser, kantine og toaletter i tillegg til borehodet og alt det tekniske som trengs for å drive maskinen. Arbeiderne fraktes innover på små, elektriske tog for hvert skift. Massene fraktes ut på et transportbånd som henger i tunneltaket og forlenges fortløpende.
– Hvor langt kommer dere på en god dag?
– På den beste dagen hittil kom vi 73,5 meter videre inn. November 2023 har vært den beste måneden så langt. Da kom vi 888 meter på fire uker. Men så hadde vi april 2023 da, med 180 meter fremskritt på fire uker. Da møtte vi mye sprekker og mye vann.
– Hvorfor er det så stor forskjell på de gode og de dårlige dagene på jobb?
– Alt handler om tilstanden på fjellmassene. De endrer seg underveis, på måter som er umulige å beregne nøyaktig på forhånd. Noen ganger møter vi områder der berget har sprukket opp i blokker, og der mye vann har trengt seg inn og presser på med opp til 35 bar trykk. Dette vet vi før vi kommer dit, fordi vi sjekker tilstandet på berget foran oss før maskinen jobber seg videre.
– Hvor langt inn sjekker dere?
– Vi kan drille 40 meter innover fra borehodet for å sondere. Møter vi vann der, må vi injisere en tynn sementblanding som fordriver vannet og stabiliserer berget før vi kan bore videre. Dette er et fag i seg selv, der vi i Skanska har dyktige spesialister. Men det tar tid, selvsagt. Og vi kan ikke diskutere med grunnfjellet. Det er som det er.
Spesialister på uforutsigbarhet
– Men du som jobbet på Follobanen, som tross alt bare ligger noen mil unna, har ikke forholdene der noen overføringsverdi?
– Det høres kanskje rart ut, men bergartene der er helt forskjellige fra de vi møter her. Der var de mye, mye hardere, og hadde sine helt egne utfordringer. Men det er slik dette faget er: Vi blir spesialister på uforutsigbarhet.
Skal du illustrere Bruno Puddus CV, trenger du et verdenskart. Han har bygget et vannkraftanlegg i Kina, en togtunnel mellom Firenze og Bologna, en vanntunnel i Indre Mongolia, en ny t-bane-tunnel i Torino, en flomvannstunnel i Buenos Aires, en veitunnel på Legacy Way i Australia og en togtunnel mellom Pireus og Athen. Blant annet.
Han har også jobbet på tunnelprosjekter i Qatar, Island og England. Og nå er han her på Oslos nye vannforsyning, etter noen år på tunnelboremaskinene til den nye Follobanen.
En slekt av gruvearbeidere
Men det var sør på Sardinia han vokste opp, i det som da var et av Europas største gruveområder. Bestefaren jobbet i gruvene. Faren ville aldri ned under bakken, og drev anleggsprosjekter i dagslys. Selv var Bruno tre år gammel da faren tok ham og familien med til Libya på jobb, og deretter til Irak for å bygge den verdenskjente Mosul-demningen.
– Prosjektet hadde tre tusen arbeidere i sving, så jeg gikk på en egen skole for barn av anleggsarbeidere der. Og faren min var helt klar: Uansett hva jeg gjorde, så skulle jeg jobbe i dagslys, helst på kontor, og holde meg unna gruver og underjordsarbeid.
– Så hva sa han da du likevel ble tunnelarbeider?
– Han snakket knapt til meg på seks måneder, hehe. Han hadde sett sin egen far slite seg ut i de gamle gruvene på Sardinia. Men jeg jobber i en helt annen virkelighet. Vi har elektriske maskiner og verdens fremste teknologi med oss. Og aller viktigst: Vi har et ekstremt dyktig team av operatører, mekanikere, elektrikere og andre spesialister, fra over tjue nasjonaliteter. Mange reiser fra prosjekt til prosjekt, som en del av den internasjonale familien av tunnelboremaskin-arbeidere.
– Vi er som en stor familie
– Vi er som en stor familie. TBM-miljøet er ikke så stort, og vi jobber tett og intenst sammen i de årene prosjektene pågår. Vi kommer fra flere land i tillegg til Norge, men vi deler alt i hverdagen på prosjektet. Vi vet hvordan de andres barn har det på skolen.
Datteren på 11 år, Barbara, bor hjemme på Sardinia sammen med mor – og pappa Bruno kommer ned på besøk så ofte han kan. Nå viser han stolt fram bildene av henne på veggen, ved siden av barnetegningene hun har laget til ham.
Navnet hennes er ingen tilfeldighet: Hun er oppkalt etter Santa Barbara, katolikkenes skytshelgen for gruve- og tunnelarbeidere. Nede i tunnelen har Brunos kollegaer sveiset et lite alter der Santa Barbara-figuren jevnlig får friske blomster, slik skikken er på alle tunnelprosjekter med katolske arbeidere.
Bruno Puddu er en markant skikkelse i bransjen, og en som mange ønsker å jobbe med. Da han signerte kontrakten med Skanskas datterselskap Entreprenørservice, sto internasjonale fagfolk i kø for å bli med på prosjektet under hans ledelse.
Selv er han litt mer beskjeden:
– Jeg lærer noe nytt hver eneste dag, og det skyldes at dette faget handler om uforutsigbarhet. Mitt ansvar er at de to maskinene arbeider som de skal, 24 timer i døgnet, hele uka, og min oppgave er å legge til rette for at de dyktige folka våre alt det de trenger for å gjøre jobben. Nå gleder vi oss over at arbeidet er over halvveis, og står på videre.
